Jannicke Mikkelsen

Jannicke ble hardt skadet i en rideulykke som ung, men kan nå titulere seg som Norges første astronaut etter å ha vært fartøysjef på Fram2 i april.

Jannicke har en imponerende bakgrunn som filmfotograf og er et godt eksempel på at den som våger vinner.

Nominert for: Første norske i verdensrommet

STEM PÅ MEG :-)

Fortell om turen din (gjennomført i 2025).

Min tur i 2025 gikk til verdensrommet :) Romferden Fram2 er den første romferden i polar bane rundt planeten vår. For å komme oss vekk fra jorden og løsrive oss fra tyngdekraften sitter vi på toppen av en bærerakett som skytes opp og ut i verdensrommet fra NASA Kennedy Space Center i Florida. Ute i rommet fullførte vi 56 runder rundt jorden med en fart på 27 000km/t. Det betyr 16 soloppganger og 16 solnedganger i døgnet i en fart som tilsvarer Oslo til Bergen på 38 sekunder.

På laget mitt er vi fire astronauter, og før vi forlot planeten vår trente vi sammen på ferden i 14 måneder. For å bli astronaut må man ville det med alt man har og alt man er. Jeg kjente virkelig på at jeg ble utfordret og tvunget til å raskt omstille meg og forbedre meg fysisk, psykisk og sosialt. Enkelte dager visste jeg ikke om jeg strakk til, men om jeg ikke presterte kunne muligheten å bli astronaut forsvinne.

Man blir heller ikke astronaut alene. Laget mitt består av ferdsjef Chun Wang, pilot Rabea Rogge, medisinsk offiser Eric Philips, og meg selv som fartøysjef, samt flere hundre støttepersonell på bakken, og mitt team i O2XR som utviklet all teknologi jeg skulle ta med meg i rommet.

Kan du si litt om det å måtte justere turen underveis?

Under Fram2 ferden hadde vi kun nok oksygen med oss til fire personer i 5,5 døgn.  Alle avgjørelser og justeringer vi tok måtte ta hensyn til at vi hadde nok oksygen å puste frem til at vi landet på jorden igjen.

Justeringene vi gjorde kunne heller ikke øke vår totale risiko, altså det risikobudsjettet vi hadde satt oss. I verdensrommet er det ingen som kan fysisk komme og redde oss. Vi var helt alene og måtte være skråsikre på at vi kunne klare å ta de riktige valgene for å redde oss selv dersom noe uforutsett skulle skje. Ting vi fryktet, og ikke kunne forutse, var f.eks. å bli truffet av romsøppel. Noe så lite som et riskorn kunne rive et stort hull i fartøyet vårt.

Justeringer er altså noe vi konstant måtte forholde oss til. Derfor måtte vi trenes av dyktige astronaut-instruktører hos SpaceX som tok oss gjennom tidligere opplevelser og lærdom andre astronauter har gjort seg ute på sine romferder. Vi kunne ikke risikere at noen av avgjørelsene økte vår totale risiko, derfor var det en trygghet i at vi var fire personer på laget, alle med sine styrker og sitt kompetansefelt.

Lærte du noe nytt på denne turen?

Jeg lærte at jeg kan. Jeg bare torde ikke utfordre meg før nå. Jeg har drømt om å bli astronaut siden jeg var fire år gammel. Da er det jo litt flaut å innrømme at man i voksen alder - nærmere 40 år gammel - fortsatt holder fast ved den drømmen!Jeg var godt fornøyd med å satse på drømmen om å bli astronaut-instruktør. Jeg visste at drømmen om å bli astronaut var umulig for meg. For det første er det ingen nordmenn som er astronaut og i tillegg har jeg har en alvorlig skadehistorikk der jeg brukte fem år på å lære å gå igjen etter en rideulykke da jeg var 10 år. SpaceX og Chun ga meg muligheten til å teste kroppen og psyken min. Gjennom hele astronauttreningen ble jeg brutalt konfrontert med hvor mange barrierer jeg har pålagt meg selv gjennom livet av hva jeg kan, og ikke kan oppnå. Når det gjaldt, opplevde jeg at jeg faktisk kunne. Da ble jeg også sint på meg selv da jeg oppdaget at mine pålagte barrierer bare var fiktive. Tenk på alt jeg har gått glipp av i livet fordi jeg trodde jeg ikke kunne?

Hvilke høydepunkter vil du trekke fram?

Jeg er virkelig stolt over at ferden vår hedrer norsk polarhistorie gjennom å døpe romfartøyet vårt etter polarskuta Fram. Fram var det første fartøyet som brakte mennesket til begge polområder, og Fram2 har nå brakt de første menneskene i polar bane. Det er mange høydepunkter å velge i. For eksempel å spise favorittsjokoladen min mens jeg fløt vektløs inni en romkapsel ute i verdensrommet. Blir ikke bedre enn det.

Som fartøysjef av Fram2 hadde jeg alt ansvar for fartøy og mannskapet mitt, et ansvar jeg virkelig fikk føle på da vi endelig var på tur, oss fire astronauter, alene i verdensrommet. Jeg lurte på om jeg kjente på det samme magasuget og spenningen som kanskje Roald Amundsen følte på da han i 1910 tok avgjørelsen om å snu skuta mot det ukjente, sørover mot Antarktis. Høydepunktet for meg var å se ned på vår vakre planet som ikke alltid lignet på jorden jeg har lært om i skolebøkene mine. Jeg oppdaget en planet som fra vår polar bane minnet meg mer om Star Wars planeten Hoth. Og lik sci-fi filmene jeg har vokst opp med, så er det trafikk i rommet over og under oss, med satellitter som utfører samfunnsviktige funksjoner for oss på jorden. Virkelig merkelig å oppleve og se hva vi mennesker har klart å få til, og hvor lik sci-fi filmene vi lever uten å være klar over det.

Hvordan startet friluftslivsinteressen din?

Den startet ironisk nok ombord på polarskuta Fram i 1990! Hvor merkelig kan livet bli?!? Der hadde jeg mitt første møte med hva det krevde å bli en polfarer som skulle driste seg ut i et uutforsket og utilgivelig landskap. Der og da visste jeg at jeg skulle drive med ekspedisjoner. Drømmen ledet meg til jobben som undervannsfotograf for David Attenborough, filmfotograf for Guinness Rekord ferden med fly i polar bane, og i fjor, romfart i polar bane. Men det er viktig å nevne at min mor, far og besteforeldre, ja til og med oldeforeldre har alle vært forbilder. Oldefar drev med hundesledekjøring i Alaska og levde sammen med inuittene der før han møtte oldemor og flyttet hjem til Norge igjen. Selv har jeg kun utforsket Alaska under overlevelsestreningen vår i forberedelse til Fram2. Det er et landskap jeg kunne tenke meg å utforske mer og gå i fotsporene til oldefar.

Hva motiverer deg til å dra på tur?

Jeg lurer på om det er ren stahet? I starten er det nysgjerrighet som driver meg. Jeg vil vite hva som gjemmer seg bak horisonten. Bak horisonten ligger det alltid noe magisk og uoppdaget. Men så blir det ganske utfordrende å komme seg til horisonten. Jeg lurer på om det er ren stahet som er drivkraften min for å faktisk gjennomføre. Når jeg er på tur hjemme på Svalbard jager vi alltid neste horisont for å finne ut av hva for noe magisk natur som ligger skjult bak den. Ute i verdensrommet svevde jeg vektløs mens jeg så ned på vår planet som så overraskende liten ut der den også svevde i et mørkt tomrom. Det å reise ut i rommet ble som å jage den ultimate horisonten, men bak planeten vår ligger det ingenting annet enn et svart vakuum. Åpenbaringen for meg ble at vi som menneske ikke forstår at det er her som er paradiset. Her vi lever akkurat her og nå. Det er faktisk ingenting bak planeten vår. Jeg har sjekket.

Hva gjør du når du ikke er på tur?

Da er jeg CEO i selskapet vårt O2XR der jeg er medgründer. Vi jobber med inspirasjon i form av foredrag jeg holder, men også Fram2-filmproduksjonen, samt teknologiutvikling og forberedelser til neste romferd. Vi har mange spennende oppdateringer å komme med i romåret 2026.

Hva er en eventyrer for deg?

En eventyrer for meg er en person som våger å bryte med normalen for å oppnå en drøm. En eventyrer er ikke en drømmer, men én som følger en strategisk plan for å optimalisere seg selv og alt rundt seg for å oppnå eventyret. Og akkurat det er ikke lett. For meg var svaret å oppsøke andre med lik drøm og innstilling som meg. Min partner og mann Rolf-Harald er den personen for meg.

Hva vil det bety for deg å bli kåret til Årets Eventyrer?

For meg vil det å bli kåret til Årets Eventyrer gi positive ringvirkninger på flere nivå. Personlig vil det være en anerkjennelse av alt det arbeidet jeg har lagt ned siden rideulykken som tiåring og frem til i dag. Det at jeg ble astronaut var høyst tilfeldig, men tenk om jeg ikke hadde vært klar enten fysisk eller psykisk, og måtte takke nei til drømmen da den endelig kom min vei?Årets Eventyrer vil også bety at vi har klart å puste nytt liv i Fram-legenden fra 1911 som jeg ønsker skal leve videre. På Fram2 romferden tok jeg med meg 10 Norske Flagg der flagg nummer én ble overrakt i gaven til HKH Prinsesse Ingrid Alexandra nå i desember. Flagg to til Sysselmesteren på Svalbard, der jeg bor, og flagg tre er på vei til Sydpolen med polfarer Sebastian Orskaug. Med glimt i øyet kan jeg si at jeg har gjort mitt for å plassere Norge på verdensrom-kartet.Viktigst av alt, alle vi som følger med på Årets Eventyrer er et nettverk av mennesker som kan hjelpe meg å nå ut til flere her i landet som trenger en dose inspirasjon etter år med motgang. Jeg ønsker å vise at det faktisk er mulig å utfordre det vi var overbevist om var helt umulig. Det er mulig for alle å finne astronauten i seg selv.