Håkon Skog Erlandsen

«Jazzatleten» Håkon Skog Erlandsen kombinerer musikk med eventyr. Han har spilt saksofon på toppen av verdens høyeste fjell, og er lidenskapelig opptatt av å dele den norske kulturarven når han er på reise.

Nominert for: Mount Everest fra nordsiden og Carstenzs Pyramid

STEM PÅ MEG!

Fortell om turene du er nominert for:

I april gikk jeg Mount Everest uten oksygen fra nordsiden. Jeg har vært på Mount Everest før, men denne turen var virkelig heftig. Nordsiden bød på en fantastisk rute som var helt enorm. Det er lenge siden forrige nordmann har vært der, så det var gøy å oppleve uten å ha så mange inntrykk før jeg kom dit. Det er også klart at det å gjøre det uten oksygen gjorde at det ble fysisk og mentalt veldig krevende. Regjeringen i Kina/Tibet innførte regler for ekspedisjoner i 2024 hvor de på alle å bruke oksygen, så jeg tok i bruk oksygen mellom Camp 1 og 2. Jeg nådde toppen 23. mai.

I oktober reiste jeg til Papua for å klatre min siste Seven Summit (dvs mangler 50 høydemeter på Elbrus 🫣). Det ble en fantastisk ekspedisjon. Carstenzs Pyramid har vært stengt i lang tid, men nå i oktober åpnet det seg en mulighet. Jeg måtte fly helikopter til BC på grunn av politisk uro, men det var en nydelig tur og kanskje den gøyeste klatringen av Seven Summits. Etter bestigningen besøkte jeg tre ulike stammer: Dani Tribe, Mamuna Tribe i Korowai og Asmat Tribe. Jeg var på leting etter musikk og kultur som ikke enda er kjent. Dette var en helt vanvittig flott tur hvor jeg brukte musikk som språk for å kommunisere med mennesker.

Måtte du justere turen underveis?

Det er konstant endringer ute på ekspedisjon, så man må bestandig være fleksibel. Men jeg opplevde særlig to situasjoner hvor endringer var svært viktig, begge på Everest i 2024. Den første var da jeg fant ut at Frank Løke skulle bestige Everest fra sør uten oksygen. Jeg var ikke redd for selve konkurransen, men så kjapt at Frank hadde andre ambisjoner og vinklinger på hvordan og hva han ville markedsføre. Jeg så ganske tidlig at dette kunne bli vinklet som en konkurranse om å være «råest», noe som jeg ikke ønsket i det hele tatt. Jeg valgte da om å justere min ekspedisjon ved å faktisk ikke markedsføre den i det hele tatt - og gjennomføre en «skjult» ekspedisjon slik at jeg ikke ble assosiert med det sirkuset som ble tilfellet. Denne justeringen krevde ganske mye, da jeg også lever av disse ekspedisjonene. Men jeg tok valget med at jeg ønsker å hold en ‘’ren’’ profil som handler om ekte eventyr, og da ikke fokusere på andre mer kjappsolgte verdier. Jeg ønsker å markedsføre mennesker, kultur og natur i et fint samspill, og ikke dødsfall og risiko.

Andre justeringen jeg måtte gjøre var noen dager inn i ekspedisjonen. På grunn av ulykker de siste årene i Tibet og håndteringen av siste sesong på Shishapangma, valgte regjeringen i Kina/Tibet å innføre nye regler, blant annet krav om bruk av oksygen. Konsekvensen ved regelbrudd var at alle ekspedisjoner ville bli kansellert. Jeg gikk uten opp til Camp 1, men ble kraftig kritisert av Sheriffene på fjellet. Jeg tenkte mye på hvordan jeg skulle håndtere dette, og kom frem til at jeg ville ikke bli en som var så egoistisk oppslukt i egne mål at det ville ødelegge for alle ekspedisjonene i Tibet i 2024. Jeg visste det var mange som skulle fullføre 14x8k og kjente på at det ikke var særlig medmenneskelig å sette mitt eget mål fremfor alle andre. Jeg tok da beslutningen om å bruke oksygen, tross veldig god form, og bestige med det. Denne endringen satt så klart ganske langt inne, og hele investeringen som Everest koster gikk litt i vasken. Men denne ‘’justeringen’’ førte meg litt nærmere verdiene av det å være eventyrer. Jeg har justert mitt budskap i det jeg driver med, og tørr å fokusere på reisen og ikke bare målet. Det er en justering som har tatt mange runder med meg selv, men som jeg står ganske støtt i og håper vil appellere til prestasjonskulturen anno 2024.

Lærte du noe nytt på denne turen?

Jeg vil trekke forrige spørsmål inn i dette svaret. Det jeg har lært i løpet av 2024 når det kommer til ekspedisjoner er litt mer grunnlaget av hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Er det en egoistisk reise, eller gjør man ekspedisjoner på vegne av kulturarv og kollektiv nysgjerrighet? I løpet av de turene jeg har hatt det siste året er jeg kommet nærmere mine kjerneverdier og lært meg å tenke rasjonelt underveis på reisene. Mitt store mål er å skape en musikalsk symfoni av alle reisene mine, og ikke nødvendigvis sette nye rekorder. Jeg tenker veldig på det å være en helhetlig eventyrer som har fokus på formidling og læring og ikke egoistiske mål som kanskje går på tross av fellesskapets beste.

Hvilke høydepunkter vil du trekke fram?

Jeg vil trekke frem to ting. Det første var å oppleve å gå opp nordsiden av Everest nesten helt alene. Det var en fantastisk opplevelse å stå på 8800 meter uten å være i kø. Det var tvert imot nesten ikke et menneske å se. Det var kun vår ekspedisjon som gikk opp den ruten den dagen, og vi hadde faktiske nordsiden helt alene, det var vindstille og stjerneklart. Det er akkurat de øyeblikkene jeg ønsker å samle på.

Høydepunkt nummer to var da jeg traff Mamuna Tribe i Papua. Jeg visste at de var en musikalsk stamme som bruker sang for å kommunisere. Jeg hadde lett etter de noen dager og visste jeg begynte å nærme meg. Jeg hadde da flydd til Dekai, kjørt bil i noen timer, kjørt moped langt inni regnskogen og gått flere timer til fots, da jeg langt inne i regnskogen hørte en nydelig melodi i det fjerne. Da vi kom frem, sang de oss velkommen. Jeg bodde med dem noen dager, jaktet og hadde musikalske jam-sessions med dem. Et helt vanvittig møte mellom vestlig norsk kultur, og mennesker som lever fra hånd til munn. Da jeg spilte Bruremarsj av Jan Magne Førde for ti unger som ikke har sett verken en hvit mann eller en saksofon i gull før, så jeg øyne som var så positivt sjokkert over kultursjokket og inntrykkene som jeg aldri har sett. Det er også høydepunkter og øyeblikk som jeg samler på.

Hvordan startet friluftslivsinteressen din?

Den har ligget der hele livet. Jeg er oppvokst i Nord-Norge med gode verdier og vært ute hele livet, så det har vært lav terskel for meg å stimulere interessen. Men, jeg var med på 71 grader nord i 2014. Da fikk jeg mangle ekstreme opplevelser på kort tid, noe som førte til at jeg ble nysgjerrig på det mer ekstreme friluftslivet. Etter det møtet

gikk jeg ganske hardt inn i friluftslivet og ekstremsport som nå er en veldig viktig del av livet mitt. Der hverdagen består av kiting, fallskjerm, speedflying, rando og grottedykking. Og ekspedisjoner får også en litt mer kreativ tilnærming på gjennomføring.

Hva motiverer deg til å dra på tur?

Jeg motiveres av nysgjerrighet og utfordringer. Hva er over neste topp, hva er lenger inn i grotten eller dypere i havet? Det er så mye fint her i verden og det vil jeg gjerne se mer av. Og da aller helst på litt kreativt vis. Jeg synes også at det idrettslige perspektivet er litt viktig for meg. Det å bruke naturen som treningsarena er fantastisk. Det å være friluftsinteressert for meg en hverdagslig og helårsaktivitet og ikke bare ekspedisjoner.

Hva gjør du når du ikke er på tur?

Da jobber jeg som musiker og foredragsholder. Den dagen det blir flere timer i døgnet skal jeg ta opp motorsykkelkjøring. Men det skjer vel ikke med det første...

Hva er en eventyrer for deg?

En eventyrer i mine øyne er en person som er nysgjerrig, helhetlig og som drives av gode verdier. Akkurat dette utfordres nå med sosiale medier som er med på å vise om man gjør det for penger eller egen drivkraft. Å være en eventyrer er en tilstand mer enn i aktivitet. En person som er nysgjerrig på den store verden, mennesker, natur, historie og kultur. Det er en stor oppgave å være eventyrer dersom man skal gjøre det i den kulturhistoriske arven vi har i Norge. Jeg mener en eventyrer er ute og pirker i nysgjerrigheten som folk flest har. En representant som presser grenser på vegne av fellesskapet.

Hva vil det bety for deg å bli kåret til Årets Eventyrer?

Det synes jeg ville vært virkelig stort. Det er et statement som understreker at noe av det jeg gjør er riktig. Eventyrstatus i Norge er virkelig knyttet til en kulturarv som er viktig i verdenshistorien. Den har jeg stor respekt for og er stolt av å være nominert til å forme videre. Denne nominasjonen gir meg en voldsom boost for å se fremover og fortsatt tørre å satse høyt.