Amy Mir, kjent som Ekspedisjonsjenta, tok eventyrlysten fatt som 20-åring og bega seg ut på sin første ekspedisjon samme året som hun kjøpte sitt første par med fjellski. Det markerte startsskuddet til syv kommende vinterekspedisjoner med ski og pulk. Neste eventyr er aldri langt unna, og vi kommer til å se mye mer av Amy Mir fremover – både høyt og lavt.
Amy har mange jern i ilden, og da vi når henne har hun nettopp feiret sin 30-årsdag, og kan med det også gå inn i sitt tiende år som eventyrer. Hva er det som driver henne til å gjennomføre den ene ekspedisjonen etter den andre - mot alle odds?
– Kroppen får til det hodet tror på, jeg drives av selvutvikling og jeg har alltid likt å sette meg hårete mål. Jeg trenger å gjøre de tingene som virkelig får meg til å kjenne at jeg lever. Det er en helt spesiell følelse å få til noe som er større enn deg selv. Det er da jeg virkelig vokser, når jeg beveger meg utenfor komfortsonen.
Grensene mine flytter seg hele tiden, de flytter seg litt hver eneste dag. Kroppen min vender seg til en ny normal, og en viss type stimuli, som gjør at jeg vil ha mer. For meg er det nettopp det som gjør ekspedisjoner så spennende, og så vanskelig samtidig - alt de rommer og omfatter av forberedelser og trening. Dørstokkmila er høy, og tidsperspektivet er lengre; det gjør også følelsen av å klare målene du har satt deg desto bedre.
Ekspedisjonsjenta, Amy, har alltid vært Ekspedisjonsjenta Amy. Hun hoppet like gjerne over turjentestadiet, og viste for seg selv og sine største kritikere at alt er mulig med rett innstilling.
– Ekspedisjoner er det livet jeg kjenner til. Det eneste jeg har gjort er jo faktisk ekspedisjoner. Jeg lærte å stå på ski som 20-åring og begynte med ekspedisjoner rett etter det. Jeg lærte aldri nærtur. Det er ekspedisjoner jeg kan aller best, samtidig som jeg er opptatt av å formidle at man aldri blir helt utlært. Veien blir til mens man går.
Grensene mine flytter seg hele tiden, de flytter seg litt hver eneste dag. Kroppen min vender seg til en ny normal, og en viss type stimuli, som gjør at jeg vil ha mer.
Alle ekspedisjonene til Amy har blitt gjennomført mellom studier og jobb, med alt det krever av både trening og forberedelser. Det er ingen tvil om at Amy trives med mange jern i ilden. Det resulterer i mange historier og mange minner. Hva er det som har gjort størst inntrykk det siste året?
– I sommer var jeg i Pakistan, og det gav inntrykk. Pakistan er på mange måter fortsatt en skjult perle, som ikke er like mye besøkt som Nepal. På denne turen var målet K2 basecamp, som var en helt fantastisk og unik opplevelse. Det viktigste med denne turen var at den bekreftet noe jeg har tenkt på en stund, og hvordan jeg skal fokusere mine kommende ekspedisjoner, forteller Amy med stor entusiasme.
Besøket til Pakistan i sommer ble dermed det første av mange i tiden som kommer. Frem til nå har Amy fokusert på turer med ski og pulk. Nå har hun planer om å flytte grensene nok en gang og utvide ekspedisjonsreportoaret; det neste hårete målet er høyden.
– Planen fremover er å klatre høye fjell. Jeg vil gjerne til bake til Pakistan og gå flere av toppene der. I et toårsperspektiv ser jeg meg selv på toppen av K2, smiler hun stolt.
Ved siden av de store og hårete målene, har Amy også en ydmyk side, og hun gjentar flere ganger at hun fortsatt ser på seg selv om en nybegynner. For går det egentlig an å bli god på noe som stadig setter livet ditt i fare?
– Til tross for at jeg har holdt på meg ekspedisjoner i 10 år, er jeg fortsatt nybegynner på så mange felt, og jeg tror det er en viktig holdning å ha. Være ydmyk i møte med de store elementene. Samtidig er det godt å kjenne på at jeg også gjør mye riktig, og den lærdommen jeg har tilegnet med de siste årene gir resultater i situasjoner som kunne blitt farlige. Da jeg var i Pakistan på 5500 meter over havet, kjente jeg på høyden og var til tider syk. Allikevel klarte jeg å få i meg nok mat og drikke. Det å spise og drikke selv om jeg er kald og utmattet er noe som sitter i meg. Jeg har lært og kjent på kroppen hvor viktig det er - de er noe jeg vil si at jeg har blitt god på.
Det kan høres ut som ekspedisjonsblodet renner i Amy og at det var en selvfølge at hun skulle ende opp med ski på beina på lange ekspedisjoner. Det stemmer ikke helt med virkeligheten.
– Jeg har opplevd, og opplever stadig mange fordommer, både fra menneske som står meg nært, og mennesker som ikke kjenner meg i det hele tatt. Kulturer og forventninger krasjer, som gjør at jeg ofte må forsvare de valgene jeg tar. Det er ulempen med å være meg, men det er også styrken. Jeg håper å kunne gi flere i samme situasjon som meg en stemme og en mulighet til å utforske det å komme seg ut i naturen. Ofte er det ikke ekspedisjonen i seg selv som er krevende, men alt rundt, alle meningene og hensynene som skal tas. Midt i det kaoset prøver jeg å fokusere på å gjennomføre på en god måte og så håper jeg det skinner gjennom hvor mye jeg faktisk liker det jeg gjør. Det er vanskelig å ikke være glad, når man gjør det man elsker.
Kroppen får til det hodet tror på, jeg drives av selvutvikling og jeg har alltid likt å sette meg hårete mål.
Det virker som all motgangen har gjort Amy sterkere, og når jeg spør om hun noen ganger har vurdert å gi seg som eventyrer er svaret klinkende klart;
– Nei, jeg har akkurat begynt. Dette er bare starten. Nå er fokuset høye fjell, som er et helt nytt felt for meg, og krever en helomveltning på trening og livsstil. For å få mest mulig erfaring og trening jobber jeg nå som klatreinstruktør, driver med isklatring og tar de kursene jeg trenger for å forberede meg best mulig.
Hva er dine tips til andre som vil komme i gang med turer og ekspedisjoner
– Vær søkende og nysgjerrig. Selv hadde jeg ikke en familie som kunne ta meg med ut på tur, så jeg tok saken i egen hender. Jeg tok kontakt med turistforeningen. Jeg dro ut med venner som kunne stå på ski. Si høyt hva du vil få til, by på deg selv og vær ydmyk. Ikke vær redd for å ta kontakt med andre som har gjort noe du vil gjøre. Ekspedisjonsverdenen er egentlig veldig liten, så det er bare å spørre andre.
Hva er en eventyrer for deg?
– En eventyrer for meg er en som ikke går samme vei tilbake, en som tenker kreativt og som ikke er redd for det som er nytt. Det er en som har litt Pippi -holdning; dette har jeg ikke gjort før så det klarer jeg nok. Det å være eventyrer er en holdning og et valg.
Amy tenker seg om og avslutter
– Jeg mener at vi som velger å være eventyrere har et ansvar for å bruke stemmen vår positivt for å skape mer engasjement rundt både inkludering og å ta vare på mennesker og miljø. Jeg håper i hvert fall at jeg kan gi et så riktig og realistisk bildet av hvordan ekspedisjonslivet er, hvordan vi kan bidra til å gjøre det mer likestilt og bæreraftig og inspirere andre til å gjøre det samme.
Følg @ekspedisjonsjenta
Les mer: https://www.ekspedisjonsjenta.no